De fleste av våre egne innsamlinger er dokumentert med foto in situ og ex situ, i tillegg til herbariebelegg av langskudd og kortskudd. Eplekjerner er plukket ut av et overkommelig antall epler fra hver lokalitet, vasket i vann og tørket i værelsestemperatur en ukes tid, før de ble sendt til Mari Mette Tollefsrud på Norsk Genressurssenter. Det er meningen at frøene skal sås og dyrkes i klonarkiv i Spind i Farsund VA.

Etter hvert fikk vi erfaring med hvilke ytre morfologiske karakterer vi skulle gå etter i jakten på det perfekte villeple: ikke hår på undersiden av bladene, tynne årsskudd, greintorner, uryddig vekst, grønne/gule epler mindre enn 3,5 cm, mer eller mindre uspiselige, sure og beske med en sammensnerpende følelse i munnen. Alle mulige overganger mot dyrket eple ble observert, og enkelte av disse ble også samlet inn.

Ubehandlete rådata er publisert i en egen rapport i serien “Natur i Sør” (2008-1): først en tabell med egne innsamlinger, deretter følger innsamlinger gjort av andre. Høyde over havet er tatt direkte fra GPS, og må betraktes som noe usikre. Kommentarene er skrevet ned temmelig spontant både i felt og hjemme, og ikke bearbeidet på noen måte. Innsamlingene fra Rogaland ble utført første uka i september. Det viste seg da at eplene ikke var helt modne. To uker med ettermodning i romtemperatur gav fine brune, modne frø. Herbariematerialet til KMN ble gjennomgått vinteren 2008-2009. Rapporten inneholder også en DVD med foto av epletrær med omgivelser, epler og frø fra de fleste lokaliteter (dog ikke foto fra andres lokaliteter). Feltassistent i 2008 var min kone Elisabeth. Hun har vært en dreven villepleobservatør fra bilvinduet, eplekjerneutplukker og eplegelémaker, hun takkes herved for godt arbeid.

Villeple eller hageeple
Grønn: Villeple - Malus sylvestris
Gul: Frøeple - Malus sylvestris x domestica
Oransje: Forvillet hageeple - Malus domestica

For å skille villeple fra hageeple er behåring på undersiden av bladene en viktig karakter. Mens hageeple har hår på undersiden av bladene, mangler villeple hår. Alle mulige overganger finnes derimot. Så langt har et ”reint” villeple tre blitt identifisert på bakgrunn av manglende hår på undersida av bladene, tynne årsskudd, greintorner, uryddig vekst og epler som er mindre enn 3,5 cm og mer eller mindre uspiselige, sure og beske. I undersøkelser fra Belgia og Danmarks har man vist at en kombinasjon av morfologi og karakterisering av DNA er avgjørende for med sikkerhet å skille mellom villeple og hageeple. Kartet viser forekomstene av villeple som det så langt har blitt samlet inn epler med frø fra. Overgangene fra villeple til hageeple på bakgrunn av morfologi er illustrert med farger fra grønn til rød.



2009: Feltregistreringer av villeple på Vestlandet, Trøndelag og Nordland
Første del av feltarbeidet foregikk lokalt på Agder i siste halvdel av mai i blomstringstiden. Hovedfeltarbeidet i 2009 var på Vestlandet og ble utført de to siste ukene av september. Kjente og ukjente mulige villeplelokaliteter ble oppsøkt fra Dønna i Nordland hvor villeple sist var funnet i 1910, til Etne og Ølen kommuner i sør. Det nærmeste vi kom villeple på Dønna, var et forvillet epletre, et såkalt frøeple. Enda større var skuffelsen da vi ikke fant villeple i Skeilia naturreservat i Alstahaug kommune. En lokalitet hvor flere feltarbeidere har angitt villeple. 2-3 timers ettersøk i pøsregn gav intet resultat! Men så skulle det gå bedre! Nordligste bekreftede villeple i Norge er en fredet olding av et epletre på Inderøya i Nord-Trøndelag. Kanskje den første spiren til apalen vokste opp for 350 år siden! Ettersom feltarbeidet fortsatte nedover Vestlandet, økte antall lokaliteter betraktelig. Foreløpig er villeplekommunen fremfor noen Kvinnherad. Kan Baroniet i Rosendal ha hatt noe med dette å gjøre? Kanskje vil DNA-analyser gi svar på dette? Det finnes i alle fall flere gamle antatt villepletrær på baroniets grunn.

Til sammen er det registrert godt over 100 lokaliteter med mer eller mindre godtatte villepletrær på strekningen Dønna - Kristiansand i 2009, omtrent alle er registrert med foto av lokalitet og epler, med herbariemateriale og materiale for DNA-analyser. Det blir spennende å se om vi får svar på om det virkelig finnes rent villeple i Norge? Foreløpige observasjoner tyder på at det er mye forskjellig materiale i det norske kulturlandskapet!



















2010: Registrering av villepler på Agder og Østlandet
Innsamling og dokumentasjon av villeple i 2010 foregikk i 3 perioder. Under blomstringen i siste halvdel av mai ble nye lokaliteter på Agder registrert, blant annet Mærdø utenfor Arendal hvor det finnes en temmelig stor bestand av villeple. Årets hovedfeltarbeid foregikk i andre periode, fra 6. til 15. september. Da ble Østlandet registrert, fra og med Vestfold, Oslo med omkringliggende kommuner (hvor Tore Berg, Naturhistorisk Museum, UiO, var til stor hjelp) og Østfold. I siste periode ble blant annet flere øyer i Kristiansandsfjorden undersøkt. I første og andre periode var Per Harald Salvesen fra Arboret og Botanisk Hage, Milde, UiB, medarbeider i felt. Foreløpige resultater viser at det tilsammen ble innsamlet og dokumentert 83 antatte villepler. Av de fleste funn er det tatt herbariebelegg og foto, samt vekt og mål av epler hvis de fantes, og på Østlandsturen er det i tillegg samlet inn blader til DNA-prøver.




Rydding av bilen etter 10 dager med feltarbeide på Østlandet. Det blir mye etterarbeid med store plantepresser.