HOVEDSIDE  

TUSENÅRSHAGEN  

HISTORISK OVERSIKT  

GAMLE HAGER PÅ AGDER  

ARTSDATABASE  

 

 
offisiell sammarbeids- 
partner Norge 2005  


  Agder Naturmuseum og Botaniske hage's tusenårsprosjekt:

 T u s e n å r s h a g e n
  gamle hageplanter på Agder gjennom tusen år


   
 Artsdatabase

ORMEROT
Bistorta officinalis

Slireknefamilien - Polygonaceae

Ormerotens dokumenterte historie i Norge går ikke langt tilbake. Noen av de eldste angivelsene stammer fra Kristiansand og kan tidfestes til midten av 1800-tallet. Planten ble da antatt "at være fuldstændig vildtvoxende eller i ethvert Fald aldeles naturaliseret". Foruten som dyrket prydplante, kan ormeroten ha kommet inn med grasfrø til større parker, for eksempel til Kjos gård i Kristiansand (herbariebelegg fra 1896) og Furulunden i Mandal (1881). Omkring 1900-tallet ble det sagt at den ikke var dyrket på kysten av Vest-Agder.

Ormerotens europeiske historie går tilbake til middelalderens legeurter, hvor roten ble anvendt til å stoppe blødninger og som et oppkvikkende middel. Den har kanskje også vært dyrket i Norge i middelalderen: I en gammel legebok fra Ulvik (1574/1626) heter det at planten "drager ederen til sig aff saaret", og i Danmark er den nevnt i legebøker fra ca. 1450, men for øvrig synes den å være fraværende i opptegnelser fra bondehagene i Norge.

I dag har ormeroten en begrenset utbredelse som en gjenstående og forvillet hageplante, fra Østfold langs kysten til Sogn og Fjordane, og i Agderfylkene er det funn fra Arendal, Lillesand, Valle (Aust-Agder), Kristiansand, Vennesla, Søgne, Mandal, Lindesnes, Lyngdal, Kvinesdal og Åseral (Vest-Agder). Her opptrer ormeroten sjelden som dyrket staude i (nyere) hager eller på graver (Valle), oftere som gjenstående eller forvillet fra gamle bondehager. Den har stor evne til å vokse seg utover i gammel eng og danne tette bestander og trives best på fuktig mark. Folk flest synes ikke lenger å kjenne planten, "den bare står der", og har stått der så lenge de kan huske! Opprinnelig kommer ormeroten fra fjellene i Eurasia.

© Per Arvid Åsen 1999-2002